Interkommunalt Arkiv i Vest-Agder IKS

-Vi har en del av historien din

En bønn om hjelp

I januar 1847 kom det et brev til fattigtilsynsmann Zacarias Knudsen i Vanse. Det var fra en kvinne ved navn Ingeborg Larsdatter, 53 år gammel og bosatt på Harbak i Vanse. Hun skrev at hennes mann nylig hadde reist på fiske og etterlatt seg huset ”nesten aldeles øde for Mad”. Ingeborg hadde selv svak helse og kunne ikke skaffe seg og sin sønn det nødvendige til livets opphold. Dermed kunne hun heller ikke unngå det hun beskrev som ”den frygteligste Hunger”. I sin nød ba Ingeborg om en liten understøttelse fra Vanse fattigkasse slik at hun og sønnen ikke skulle omkomme av mangel på mat. Ingeborg skrev videre at hun kunne bevise at det hun påstod var sant og hun håpet derfor at ”fattigbestyrelsen Menneskekjerlig vil deeltage i min nærværende Nød”.

Ingeborg Larsdatters bønn om hjelp gikk etter hvert videre i fattigvesenets ”byråkrati”. Sammen med saken fulgte Ingeborgs brev, og de kommentarer og vedtak som ble gjort underveis ble notert ned på selve brevet. Dermed er det mulig å følge hele Ingeborgs sak ved å lese ett og samme dokument.

Tilsynsmann Knudsen var den første som uttalte seg. Han skrev at det var vanskelig å avslå Ingeborgs ønske, men ville at kommunens fattigbestyrelse skulle bestemme ”Maade hvorpaa bidrag bør ske”. Prost Wulff, som var ordfører i Vanse fattigbestyrelse, var klar på at det var fattigkommisjonen som måtte ta den endelige avgjørelse.

Fattigkommisjonen i Vanse besto av seks personer og den hadde Ingeborgs sak til behandling i et møte den 25. januar 1847. Der ble det vedtatt at Ingeborg skulle ytes en støtte på 60 skilling. Pengene kunne utbetales så snart Ingeborg kvitterte for dem, noe det kan se ut som hun gjorde så snart vedtaket var fattet. Den siste påtegningen på dokumentet er av Ingeborg selv og lyder: ”Ovenstaaende 60 – sexti – skilling ere mig af Vandsø fattigcasse udbetalte, hvorfor qvitteres – Ingeborg Larsdatter”.

Dermed klarte Ingeborg og hennes sønn seg over den verste krisen. Men når hennes mann returnerte fra fisket sier dokumentet ingen ting om.

Ingeborg Larsdatter var ikke alene om å be sin hjemkommune om hjelp i en vanskelig tid. I Vest-Agder kommuners fattigarkiver er det bevart en rekke brev fra privatpersoner som ber om hjelp og støtte, både i form av penger og i naturalier. Brevene kan fortelle mye om hverdagen for de fattige og gir et godt innblikk i folks enkeltskjebner.


Bård Raustøl, rådgiver IKAVA

Kilde: Vanse kommune. Fattigvesenets arkiv. Korrespondanse 1847.
Publiseres med eRedaktør
Logg inn